Αv G. Graffigna, Università Cattolica del Sacro Cuore, Italia

Helsepersonell må gjennom hele omsorgsreisen samarbeide og koordinere innsatsen sin  for at helsevesenet skal fungere effektivt. Med andre ord, medisin krever lagarbeid for å lykkes. Hvis vi er enige om dette prinsippet så – for å bruke en sportsmetafor – bør pasienten også betraktes som en spiller på laget!

Konseptet pasientengasjementanerkjenner dette, og det er en viktig ingrediens for å øke effektiviteten og bærekraften til helsetjenester.

Hva er pasientengasjement?

I stedet for enkle “mottakere av omsorg”, anser pasientengasjement mennesker som avgjørende aktører i planlegging og levering av helsetjenester. Det er en prosess der pasienter blir aktivt og oppriktig involvert i å definere relevante spørsmål for deres omsorg. Dette inkluderer å ta beslutninger om faktorer som påvirker deres liv, utforme og implementere retningslinjer, planlegge, utvikle og levere tjenester og ta grep for å oppnå atferds- og livsstilsendringer. Pasienters psykologiske holdninger, motivasjoner, følelser og beredskap til å delta i helsetjenester er avgjørende for denne prosessen.

I 2017 foreslo og validerte vår gruppe et psykososialt rammeverk for å diagnostisere og fremme pasientengasjement: Pasienthelseengasjementsmodell (Patient Health Engagement Model). Denne nye bevisbaserte psykologiske teorien tar sikte på å forklare hvordan pasientengasjement utvikler seg fra pasientenes perspektiv. Pasienthelseengasjementsmodellen beskriver pasientengasjement som en dynamisk og utviklende prosess, der mennesker kan gjenopprette sine evner til personlige prosjekter og målretting – selv om de lever med en sykdom.

Modellen understreker pasientenes personlige valg om å endre holdningen sin til helsevesenet, fra passiv mottaker til partner og medpilot av helseopplevelsen. Denne endringen i den personlige rolleidentiteten er en funksjon av en dynamisk utvikling av pasientenes tilpasning og motstandsdyktighet til helsetilstanden deres. Fullt pasientengasjement kommer av en rekke emosjonelle og motivasjonsmessige innsatser for å gjenskape helsetilstanden og pasientenes rolle og identitet. Dette er avgjørende for å opprettholde pasientenes overholdelse av behandling og selvledelse og for å opprettholde atferds- og livsstilsendringer.

Pasienthelseengasjementsmodellen inneholder fire faser, og helsepersonell kan støtte pasientengasjement i hver fase.

Fase 1: Blackout. I denne fasen opplever pasienter følelser av psykologisk sårbarhet knyttet til en kritisk hendelse, vanligvis en diagnose. Helsepersonell bør gi emosjonell støtte til pasienter for å hjelpe dem med å tilpasse seg sin nye helsetilstand. Fokuset bør være å støtte pasienter med å utvikle en følelse av mestring og kontroll angående deres sykdom. Med andre ord kan pasienter støttes slik at de føler at handlingene deres kan føre til effektiv helsehåndtering.

Phase 2: Oppmerksomhet. I denne fasen har pasientene innledende bevissthet om deres helsetilstand, men de har fortsatt bare overfladisk kunnskap om hvordan de skal håndtere den effektivt. I denne fasen er det vanlig at pasienter faller fra omsorgsprosessen og dette er når helsepersonell blir avgjørende referansepunkter for pasienter. De må også støtte pasienter med å håndtere og takle sine sykdommer, og dermed forhindre frafall i omsorgen.

Phase 3: Vedheft. I denne fasen, har pasienter utviklet en god aksept av sykdommen sin og overvunnet de viktigste psykologiske ubehagene knyttet til sykdomsbegynnelse. Helsepersonell kan støtte pasienter i denne fasen ved å hjelpe med å opprettholde adaptiv helseatferd selv i stressende eller atypiske situasjoner.

Phase 4: Eudaimonisk prosjekt. I denne sluttfasen har pasienter blitt fullstendig klar over sykdommen sin og dens implikasjoner. De har endret livsstilsvaner i tråd med terapeutiske krav, og de blir aktive agenter for å oppnå positiv og tilfredsstillende livskvalitet, til tross for at de lever med en kronisk tilstand. I denne fasen blir helseutøvere dermed betraktet som pålitelige allierte, og pasienter bør støttes i å se seg selv som aktive medlemmer av omsorgsteamet.

Overgangen fra en passiv tilnærming til regelmessig og effektiv aktiv atferd for å håndtere helse er basert på en kompleks prosess av meningsskaping og selvidentitetsutvikling. Den subjektive, og noen ganger irrasjonelle oppfatningen individer har om seg selv, og de unike linsene individer vurderer deres livskvalitet gjennom er etter vår mening grunnleggende for å gjøre engasjementsprosessen mulig. Derved kan helsepersonell innlemme disse innsiktene i sine egne helseengasjementsmodeller.

Den foreslåtte pasienthelseengasjementsmodellen har vist seg å forutsi pasientenes nivå på overholdelse av medisinske resepter og pasientenes myndiggjøring i selvhåndtering. Ved å vedta en psykososial linse for å definere og måle pasientengasjement, forsterker vi vår forståelse av hvordan folk bestemmer seg for å endre sin rolle i helsereisen til fordel for bedre engasjement i egen helse.

For å oppsummere spiller individers følelse av emosjonell kontroll over sykdommen og omsorgen deres en viktig rolle i hvor godt de kan takle sykdommen sin. Jo bedre disse følelsene og rollene blir forstått, jo bedre er muligheten for pasienter å engasjere seg effektivt i helsevesenet. Helsepersonell har en nøkkelrolle å spille i enhver av overgangene fra diagnose til å bli et fullt informert og engasjert individ som er aktivt involvert i sin egen helseomsorg.

Praktiske anbefalinger

Vurder pasientenengasjement: Skala for pasienthelseengasjement (Patient Health Engagement Scale kan hjelpe til med å systematisk måle engasjement på tvers av kliniske innstillinger og tidsrammer for å orientere ulike strategier og intervensjoner for å fremme det.

Bygg tillit: Bruk ulik personlig kommunikasjon (dvs., pasient-lege kommunikasjon, offentlig kommunikasjon, sosial markedsføringskommunikasjon) som er tilpasset de målte nivåene av pasientengasjement.

Åpen helsekultur: Helsetjenestemiljøer og utdanning bør se etter å iverksette opplæringsprogrammer for å gi helsepersonell den nødvendige kunnskapen og kommunikasjons- og relasjonsferdighetene for å fremme pasientengasjement.

Fremme pasiententusiasme: Hjelp pasientene med å se på den lyse siden. Å hjelpe pasienter med å bygge en optimistisk holdning som ser etter positive ting kan tilrettelegge for å filtrere ut de nedslående nyhetene som kan påvirke motivasjonen til å engasjere seg.

[Oversatt av Anastasia Olympiou, MSc, MBPsS]