Bart Verkuil, Institutt for klinisk psykologi, Universitetet i Leiden, Nederland og PEP Group, Noordwijk, Nederland.
“Hva om jeg blir smittet og havner på sykehuset?” “Hva om jeg ikke kan betale regningene mine om noen få måneder?” “Hvilken effekt vil denne nedstengingen ha på helsen til barna mine?”
Coronavirus-trusselen har en enorm innvirkning på de fleste av våre liv. For å bestemme hvilke tiltak som må tas og for å estimere hvilke risikoer vi står overfor bruker forskere statistiske modeller for å få innsikt i spredningen av viruset. Dette hjelper garantert for å få litt kontroll over pandemien. Interessant nok oppfører vi individuelle mennesker oss som disse forskerne, men på en mer automatisk måte; våre menneskelige sinn kan betraktes som ‘prediksjonsmaskiner‘, som kontinuerlig estimerer om vi for tiden er i fare for å bli smittet, miste jobben eller bli kritisert. Likevel er det store forskjeller i hvordan folk estimerer disse risikoene, og for noen mennesker utvikler disse estimatene seg til intense bekymringer.
Hva gjør at noen mennesker er mer utsatt for bekymring enn andre? Ny innsikt fra evolusjonsteorien antyder at stress og bekymringer faktisk er veldig vanlige og logiske – til og med ‘standard’ – svar på trusler. Når vi spår om fremtiden, pleier vi alle å være føre var. Det er fordi i gamle tider var det bare de menneskene som var forsiktige når de ble konfrontert med tegn på trusler som var i stand til å overleve. Disse forsiktige menneskene overførte genene sine til videre generasjoner. I følge den nylig foreslåtte generaliserte usikkerhetsteorien om stress (forkortet: GUTS), bør spørsmålet ikke være “hvorfor bekymrer folk seg?”, men: “hvorfor kan ikke noen skru av denne logiske responsen på trussel og usikkerhet?”.
Svaret ser ut til å ligge i evnen til å gjenkjenne signaler om sikkerhet. Det er først når folk oppfatter tydelige tegn på at de er trygge at bekymringen vil bli slått av. I våre spådommer om risiko vi kan støte på i verden vurderer vi signaler om både fare og sikkerhet, men sistnevnte har i stor grad blitt ignorert av tidligere stressmodeller. Basert på dette foreslår GUTS at det er oppfatningen av sikkerhet som gjør at folk kan skru av bekymring. Når ingen sikkerhet oppfattes, vil vi fortsette å bekymre oss. Nevrobiologiske studier viser faktisk at når sikkerhet oppfattes, begynner prefrontal cortex å hemme stressresponsen. Fra dette perspektivet må klinikere ta hensyn til hvor mye sikkerhet pasientene for øyeblikket opplever i hverdagen. GUTS foreslår at det er flere kilder til sikkerhet.
Hvor mye man “føler seg trygg” bestemmes først av de som lærer historien. Når man vokser opp i trygge omgivelser lærer folk gradvis at deres verden er et trygt sted, som er forutsigbart og kontrollerbart (i det minste til en viss grad). De lærer å danne nær tilknytning til andre mennesker, lærer at andre kan være omsorgsfulle, trygge og vennlige. Imidlertid vil ikke alle vokse opp i slike trygge omgivelser. Stressende opplevelser i barndommen vil påvirke følelsen av sikkerhet i verden og vil disponere folk til å bekymre seg senere i livet.
Men det er også andre kilder til sikkerhet. For eksempel kan sikkerhet komme fra å oppleve et støttende sosialt nettverk. Mennesker utviklet seg i grupper som levde sammen, og stresssystemet vårt blir sterkere hemmet når vi er sammen med venner enn når vi er alene. En god kos har også blitt demonstrert til å redusere stressresponsen vår.
En annen kilde til sikkerhet kommer fra våre egne kropper: fysisk form. Det vil si at folk som er mer aktive viser mer motstandsdyktighet mot stress. Aktive mennesker kan muligens oppleve mer sikkerhet fordi de lettere kan håndtere fysiske trusler. Man kan forestille seg at i eldgamle tider trengte mindre fysisk sunne individer å skanne miljøene sine for rovdyr mye oftere enn deres sunne jevnaldrende, som lettere kunne stikke av fra rovdyr.
En siste kilde til sikkerhet er å ha tilgang til naturen. Vi som mennesker utviklet oss i naturlige miljøer (i stedet for urbaniserte). Slike naturlige omgivelser kan evolusjonært ha gitt signaler om sikkerhet (skjulesteder, utkikksplasser, informasjon om rømningsveier).
Sosiale nettverk, fysisk aktivitet, eksponering for naturen … det er nettopp disse kildene til sikkerhet som er begrenset på grunn av nedstenging verden over.
Som en av forskerne bak GUTS og en psykolog som arbeider i klinisk praksis kan jeg konstatere at denne innsikten har endret mitt arbeid med bekymrede pasienter. I tillegg til de vanlige kognitive atferdsintervensjonene som å skrive ned bekymringer og søke bevis etter bekymringenes rasjonalitet, eller å delta i oppmerksomhets- eller avslapningsøvelser, legger GUTS vekt på flere andre interessante måter å takle bekymringer på.
Praktiske anbefalinger
– Anerkjenn og normaliser bekymring som et vanlig svar på nyheter, usikkerhet og trussel. Normaliser heller bekymringer framfor å bygge patologi. Å prøve å undertrykke bekymringer (med all slags raske løsninger) vil bare gjøre ting verre.
– Ta tid til å forstå personens historie med hensyn til sikkerhet. Klarte pasienten å lære om sikkerhet i oppveksten? Dette bestemmer tempoet du kan forvente at endring skal skje. Noen er bare litt mer sårbare for bekymringer på grunn av læringsopplevelser, eller fordi de er født som mer følelsesmessige følsomme. Ta hensyn til denne sårbarheten for å unngå skuffede pasienter.
– Ikke glem kroppen: regelmessig fysisk aktivitet kan hjelpe pasienter med å oppleve et mer avslappet sinn, også i det lange løp. Helst foregår denne aktiviteten ute, med mye miljøgrønt.
– Motiver pasienter til å åpne opp om bekymringene sine. Bekymrede mennesker kan føle seg ensomme og skamme seg. Men når du motiverer dem til å snakke om bekymringene sine med andre kan det føre både til mer støtte og til eksperimenter der truende spådommer (“hun vil le av meg for dette”) kan gjøres om til læringsopplevelser i sikkerhet (“hun var faktisk ok og hjalp meg ut ”).
– Forklar at bekymring i seg selv noen ganger kan bidra til å føle kontroll (“Jeg må gjøre noe … i det minste bekymre meg for det”), men at dette er en falsk følelse av sikkerhet. Hjelp folk til å innse at noen ting er utenfor kontroll – som kan være smertefullt – og at det å praktisere aksept og medfølelse er nøkkelen.
[Oversatt av Anastasia Olympiou, MSc, MBPsS og Amun Govil Lie]
