av Julia Allan, Aberdeen Universitet, Skottland

 

Det moderne livet er hektisk. Vi lever i en stadig mer ‘påslått’ digital verden der perioder med ekte hvile fra arbeid er sjeldne. Mange jobber regelmessig i lengre perioder, og dette er spesielt tilfelle for helsepersonell som jobber i førstelinjehelsetjenesten. I helsevesenet er arbeidstiden og kravene vanligvis høye, skift overskrider rutinemessig de 8 timene til en ‘normal’ arbeidsdag, og arbeidskrav kan være nådeløse. Dersom en strøm av pasienter trenger akutthjelp, er helsepersonell forpliktet til å gi det, uavhengig av hvor travle de har vært, eller hvor lenge de har jobbet. Disse høye kravene gjør tapte pauser er ekstremt vanlig i helsevesenet – for eksempel rapporteres det at 1 av 10 sykepleiere aldri tar en skikkelig pause og 1 av 3 tar sjelden eller aldri måltidspause under skift.

Tapte pauser har en rekke negative konsekvenser – fra det praktiske ubehaget ved å ikke kunne gå på toalettet og manglende mulighet til å spise sunt til følelsen av demoralisering og misnøye og kognitive endringer som lange arbeidsperioder med utilstrekkelige pauser kan gi. 

De kognitive endringene som oppstår når du jobber i lengre perioder uten pause er et av de hovedargumentene for regelmessige pauser. Vi er alle kjent med opplevelsen av å føle oss slitne og utslitte på slutten av en lang arbeidsdag, slite med å ta avgjørelser eller ikke kunne konsentrere oss om oppgaven foran oss. Denne nedgangen i kognitiv ytelse er helt naturlig, og reflekterer det faktum at menneskelig kognisjon rett og slett ikke er designet for å fokusere kontinuerlig på den samme oppgaven over lengre tid. Faktisk, i kognitive fagord, er tretthet et adaptivt signal  – et tegn på at vi har brukt for lang tid ‘på oppgaven’ og må ta en pause før feil begynner å bli gjort.

For mer enn ett århundre siden var de negative effektene av å jobbe kontinuerlig uten pause tydelige.Et av de mest heroiske eksemplene er Tsuro Arai, den første japanske kvinnen somoppnådde en doktorgrad, tvang seg til å fullføre en arbeidsoppgave som krevde konsentrasjon (løsning av komplekse multiplikasjonsproblemer) kontinuerlig i 12 timer over flere påfølgende dager uten hvile. Ikke overraskende, ettersom tiden på oppgaven økte, ble ytelsen hennes tregere og mindre nøyaktig; dette demonstrerte empirisk for første gang at optimal kognitiv ytelse ikke kan opprettholdes over 12 timers perioder uten pause. Til tross for dette bruker moderne helsepersonell ofte denne typen periode på å jobbe uten tilstrekkelige hvilepauser. En   landemerkeundersøkelse av rundt 400 sykepleiere over mer enn 5000 skift viste at i tråd med Arais eksperiment gjorde sykepleiere som jobbet mer enn 12 timer om gangen (rundt 40% av utvalgte skift) betydelig flere feil.

I tillegg til feil relatert til oppmerksomhetsglidninger og hukommelse er det  en økende mengde bevis som antyder at beslutningstaking endres forutsigbart over lengre perioder med arbeid, et fenomen som kalles ‘beslutningsutmattelse’. Når folk tar flere og flere påfølgende avgjørelser uten pause, begynner de gradvis å skifte mot beslutninger som på noen måte er kognitivt enklere (f.eks. gå sammen med standardalternativet, gi en avgjørelse videre til noen andre, eller bruke tommelfingerregler eller snarveier). I helsevesenet ser vi klare bevis på dette over arbeidsskift. For eksempel er det mer sannsynlig at fastleger forskriver unødvendige antibiotika mot slutten av klinikken og sykepleiere blir gradvis mer tilbøyelige til å henvise pasienter videre til annet helsepersonell ettersom tiden siden siste pause øker. Det siste eksemplet viser hovedpunktet. Kognitivt sett er det ikke den totale mengden arbeid som er problemet – det er mengden arbeid som er fullført uten pause. Det er med andre ord tidspunktet og tilstedeværelsen (eller fraværet) av pauser i arbeidsperioden, snarere enn den generelle arbeidsmengden som er avgjørende for å opprettholde optimal kognitiv funksjon over tid.

Å sørge at helsepersonell tar hvilepauser i en travel helsetjeneste er selvsagt lettere sagt enn gjort. Men her er beviset tydelig: enhver pause er bedre enn ingen, og regelmessige pauser bør betraktes som en viktig og ikke-omsettelig del av arbeidsdagen. Selv når det ikke er tid til å ta en skikkelig pause, tyder bevis på at det er nyttig å ta et par minutter på å gå bort fra oppgaven, strekke seg og puste dypt. ‘Mikropauser’, pauser av noen få minutters varighet, ser ut til å være nok under krevende aktiviteter til å dempe noen av de negative effektene av lange perioder med uavbrutt arbeid. Undersøkelser viser for eksempel at kirurger som tar regelmessige, korte mikropauser under operasjoner (på 90 sekunder til 5 minutter) rapporterer bedre fysisk og mental ytelse, redusert stress, og færre intraoperative hendelser. Det er viktig at operasjonene som inkluderte disse mikropausene ikke tok lenger tid enn standardoperasjoner, noe som antydet at pausene ‘betaler for seg selv’ ved å motvirke normale reduksjoner i hastighet og effektivitet over tid.

Kort sagt er pauser en viktig del av arbeidsdagen for helsepersonell (og andre!) arbeidere.

 

Praktiske Anbefalinger

 

1.   Prioriter pauser  – å bruke lange perioder ‘på oppgaven’ er kontraproduktivt. Det endrer beslutningstakingen, gjør deg tregere og mer utsatt for feil og reduserer engasjementet i atferd som holder deg frisk. 
2.   Hvis du ikke kan ta en hel pause, ta i det minste en liten en: stå opp eller gå bort fra det du gjør, strekk og ta noen dype åndedrag. Bevis antyder at så lite som 30 sekunder vekk fra oppgaver kan bidra til å redusere den negative kognitive effekten av kontinuerlig arbeid. 
3.   Varier oppgavene gjennom dagen.  Konsentrer deg om en enkelt oppgave i en bestemt periode, og bytt deretter over til å gjøre noe annet (med mindre du er “i sonen”). På mange måter er en endring like god som en hvile kognitivt sett. 
4.   Oppmuntre andre til å ta pauser og strukturer tjenester og arbeidsoppgaver som du kontrollerer på måter som lar arbeidstakere ta regelmessige pauser. Det blir stadig viktigere i det moderne samfunn å proaktivt bygge perioder med pusterom inn i arbeidsdagen. 

 

Oversatt av Anastasia Olympiou, Psychologist