AssessmentBrief behavioural interventionGoal settingHabitPlanning

Forbedring av korte alkoholråd i primæromsorgen: synspunkter fra begge sider av konsultasjonsbordet

Av Amy O’Donnell, Newcastle Universitet, Storbritannia

Drikkenivå har nylig sunket i deler av Europa, særlig blant ungdom. Men overdrevent alkoholforbruk er fortsatt en stor risikofaktor for dårlig helse og tidlig død. Å gi enkle og korte råd til de som er identifisert som alkoholoverforbrukere, kan bidra til å redusere mengden alkoholforbruk, særlig når rådgiverne er helsepersonell i primærhelsetjenesten som allmennleger og sykepleier. Enkle råd angående alkohol innebærer en kort, evidensbasert og strukturert samtale som tar sikte på å motivere og støtte pasienten til å vurdere en endring i drikkeatferd for å redusere skaderisikoen.

Vi har fremdeles ikke helt identifisert de hovedpoengene i disse samtalene, men å gi personlig tilbakemelding om pasientenes alkoholforbruk, og oppmuntre de til selv å følge med på drikkemønsteret sitt, kan være effektive elementer.

Det er en langsom og vanskelig prosess å få evidensbaserte behandlinger og intervensjoner til å bli standardiserte. Det er estimert at det tar i gjennomsnitt 17 år før forskningsresultater blir til daglig klinisk praksis. Etter tre tiår med forskning, 70+ randomiserte kontrollerte studier og mange publiserte forskningsgjennomganger anvendes det fortsatt ikke korte rutinemessig alkoholrådgivning i primærhelsetjenesten globalt. For å forstå årsakene til at korte alkoholråd ikke har blitt fullstendig integrert i primærhelsetjenesten, må en ta hensyn til mange forskjellige perspektiver inkludert synspunktene til både de som tilbyr helsetjenester (helsepersonell), og de som er brukere (pasienter).

Så hva forteller menneskene som gir og får korte alkoholråd i primæromsorgen om utfordringene de står overfor?

Noen vanlige utfordringer som allmennleger og sykepleiere tar opp inkluderer det å ikke ha nok tid, opplæring eller økonomiske ressurser til å tilby alkoholrådgivning til sine pasienter. Det å yte tilleggsbetaling til allmennleger for alkohol rådgivningsarbeid er ikke nødvendigvis en effektiv implementeringsstrategi. En nylig studie fant at innføring av økonomiske insentiver innførsel for alkoholrådgivning i engelsk primærhelsetjenesten nesten ikke hadde noen innvirkning på rådgivningsfrekvens. Annen undersøkelse antyder at klinikernes’ holdninger og oppfatninger om relevansen, følsomheten og den generelle verdien av å diskutere om alkoholforbruk i rutinemessige pasientkonsultasjoner kan spille avgjørende rolle i å påvirke deres praksis. For eksempel, tviler noen allmennleger på at pasientene sine og særlig de med betydelig alkoholforbruk vil ta i mot råd om å endre drikkeatferden sin. Dette delvis skyldes manglende tillit til effektiviteten av psykologiske terapier for overdreven bruk av alkohol og delvis fordi allmennleger er bekymret for å fornærme pasienter når de tar alkoholforbruk opp til diskusjon.

Et fåtall undersøkelser har utforsket pasientenes perspektiver på disse spørsmålene. Studier rapporterer at de fleste synes det er akseptabelt å bli spurt om alkoholforbruket sitt. Slik livsstilsrådgiving gjennomført av leger eller sykepleiere betraktes som en verdifull ressurs i helsevesenet, særlig for de med underliggende og / eller alkoholrelaterte helsetilstander. Noen pasienter og også fastleger er usikre på om de med stor alkoholforbruk vil kunne være åpne for å snakke om sitt alkoholinntak med helsepersonell, i det minste ikke sannferdig. Det at mange pasienter viser en begrenset bevissthet angående sitt eget alkohoforbuk, er likevel den største utfordringen. Dette er delvis fordi å beregne hvor mye alkohol som faktisk er i det glasset vin eller gin og tonic er ganske vanskelig, og dette kan være lett å miste oversikten når drikkingen skjer i hjemme uten standardiserte drikkemål og det kan lett føre til overskjenking.

Men det er også fordi mange av oss forbinder alkohol med glede, fornøyelse og moro, og ikke risikoen for diverse sykdommer og lidelser (dvs. måten klinikere, helsepersonell eller epidemiologer ser på å drikke). Det betyr at noen pasienter vil kunne ha en motvillighet til enten å erkjenne at de drikker for mye og/ eller lure på hvorfor helsepersonell ber dem kutte ned på alkoholmengden. Lignende problem er når pasienter forteller oss at de allerede utfører diverse strategier for å begrense alkoholbruk, der disse strategiene er basert på ‘livslærdom’ lært gjennom egne familier, venner og sosiale grupper. Disse pasientene vil igjen ikke benytte seg av råd fra allmennleger og sykepleiere siden rådene virker frakoblet det virkelige liv.

Praktiske anbefalinger

Så hvordan kan vi bruke alle disse synspunktene, oppfatningene og erfaringene for å forbedre implementeringen av korte råd angående alkoholforbruk  i primærhelsetjenesten?

Først of fremst må en være sikre på at det er greit å stille alkoholrelaterte spørsmål. Det er lite bevis for at pasienter kan bli fornærmet hvis du spør om drikkevanene deres.

Sørg for å stille spørsmål om ‘hvordan’ og ‘hvorfor’ pasienter faktisk drikker, i stedet for om bare ‘hvor mye’. Å anerkjenne de sosiale og kulturelle verdiene som skaper pasientenes drikking, vil øke relevansen og betydningen av råd man gir.

Basert på hva pasienter forteller dere om enheter der hvor stort risikodrikking er høyst sannsynlig, kan dere deretter hjelpe pasientene å utvikle forebyggende strategier i situasjoner de drikker for mye. Der det er mulig, bygg disse strategiene rundt taktikker som de fleste pasienter allerede ser som gjennomførbare og effektive. Slike taktikker kan være ikke drikke i bestemte settinger som i private hjemmefester og der hvor barn og unge er tilstede.

Til slutt, gitt at klinisk tid alltid er begrenset, bør dere fokusere på å gi korte alkoholråd til pasienter med påviste alkoholrelaterte tilstander som om høyt blodtrykk, psykiske lidelser eller gastrointestinale sykdommer.

Dette skal bidra til å målrette ressursbruk, og vil kanskje være mer akseptabelt og engasjerende for pasientene også.

 

[Oversatt av Anastasia Olympiou, MSc, MBPsS]